Ordet begravelse brukes om seremonier der kisten senkes i jorden. Bisettelse brukes om seremonier som etterfølges av kremasjon. Gravferd er fellesbetegnelsen.
I følge norsk lov skal gravferden finne sted senest 10 dager etter dødsfallet. Seremonien kan avholdes i en kirke, et kapell eller et annet egnet lokale. I spesielle tilfeller kan man søke Gravferdsetaten om utsettelse. Byrået er behjelpelig med dette.
I enkelte tilfeller har avdøde uttrykt spesielle ønsker for egen gravferd. Dette bør selvfølgelig respekteres. Samtidig er gravferden først og fremst til for de etterlatte, og det er viktig at de etterlattes behov for å ta farvel står i fokus.
Hvem skal sørge for gravferden?
Gravferdslovens §9 definerer hvem som har rett og plikt til å ta hånd om gravferden.
“Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert.
Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Ektefelles rett etter første punktum gjelder likevel ikke dersom ektefellene på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling. Ektefelles rett etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for person som levde i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted.
Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen på grunnlag av bestemmelsene i første og annet ledd. Avgjørelsen kan ikke påklages.
Den som besørger gravferden skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen.”